For en tid tilbake ringte en mor til meg for å gi uttrykk for sin bekymring. Hun hadde hørt noen rykter om at jeg hadde bipolar lidelse. Hun var meget bekymret for barna sine som tilbringer mye tid hjemme hos meg. Hun informerte om at hun jobbet med slike som meg, så hun visste hvor farlige folk med bipolar lidelse er.
Senere samme dag ringe min x-samboer - far til mine barn. Han hadde også blitt kontaktet av den bekymrede mora. Hun ville ha en bekreftelse på hvor farlig og uskikket jeg var som mor. Min x-samboer stilte seg uforstående til beskyldningene hun kom med. Ha ga henne utrykkelig beskjed om at jeg var en meget god mor som han stolte 110 % på. Han utrykte sjokk og vantro da han fortalte meg om samtalen med denne mora.
NAV har et prosjekt som heter ?Vilje viser vei?. Kurset gjennomføres av Euroskolen i samarbeid med NAV. Dette er et tilbud til arbeidssøkere som har psykiske helseproblemer. Den bekymrede mora jobbet med ?vilje viser vei? prosjektet.
De aller fleste som jobber innen psykiatrien vet at bipolar lidelse er en alvorlig lidelse. De vet også at med riktig behandling er en person med bipolar lidelse like ?normal? som personer uten denne lidelsen. Utsiktene for å fungere i samfunnet på lik linje med ?alle? andre er så absolutt tilstede.
?Vi har ei tulle med øyne blå, med silke hår og med ører små.?
Som lita jente var jeg full av følelser. Jeg var lykkeligere enn alle andre. Jeg var tristere, sintere og mye mer opplagt enn de fleste. Og jeg var definitivt mye mer engasjert enn alle rundt meg. Jeg ble lett revet med, og kom tilstadighet opp i overopphetende diskusjoner med alle og enhver mann.
?Etter den søte kløe kommer den sure svie?.
Oppturer varer ikke evig! For min del var prisen for det høye aktivitetsnivået og engasjementet maktesløshet og fortvilelse ? og steinhard jobbing! Nedturene måtte for all del ikke komme utenfor husets fire vegger. Jeg var jo jenta som smilte og lagde liv. Slik måtte det forbli! Det ble en vond sirkel. Jeg var sliten og fortvilt, men ingen måtte få vite det. Frykten for at omverdenen skulle finne ut hvordan det egentlig sto til med meg gjorde meg enda mer utslitt og deprimert.
Midt i det mørkeste mørke ble det alltid tent et lys. Ut av intet ble livet atter en gang verdt å leve! Sol fra skyfri himmel og fuglekvitter! Tilværelsen var fantastisk! Glemt var mørket og dets lidelser.
Hva med foreldrene mine?
Var de ikke til stede?
Jo da, mamma og pappa var der de. Bekymret var de også. De så og opplevde ei sprudlende jente full av liv. De frydet seg over smilet og det gode humøret, og hennes smittende latter. Og plutselig, som lyn fra klar himmel var den glade jenta borte. Smil måtte vike for tårer, latter for gråt. Sprudlende overskudd måtte vike for sinne og frustrasjon. Når tungsinnet inntok ?lisjtuppa? var gode råd dyre. Hvem kunne hjelpe og hvor var de? Før de fant en løsning var tungsinnet forsvunnet og en sommerfugl hadde sprunget ut.
Ved en anledning ble jeg henvist til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk ved RIT. De ?glemte? meg. Da vi ble innkalt var jeg ?på toppen?. Alt det negative var blåst bort med vinden. Bup kunne ikke se at behovet for behandling var tilstede.
?Å lørdagskveill, å ungdomstid, å trøndelag du slætte tid.?
Pubertet og ungdomstid. Trykk ?repet? på barndom samt pluss på fyll og gutter?
Jeg ble tidlig mor. Før jeg fylte 22 år var jeg mamma til to herlige englebarn! Svangerskapene var tøffe ? psykisk. Under fødselen til førstefødte trodde jeg at jeg skulle dø. Jeg var livredd! Dødsangsten gjorde meg handlingslammet. Tilførselen av lystgass slo helt feil da jeg konstant hyperventilerte. Jeg spydde som en gris. Tilslutt ble det satt epidural. Da var jeg så sliten at jeg ikke klarte å presse. Men til slutt fikk jeg lønn for strevet. Verdens nydeligste lille bebis så dagens lys.
Det andre svangerskapet ble et mareritt. Fra første dag kom angsten. Angsten for fødselen. Angsten for å ta vare på enda en liten engel. Det ble et langt svangerskap. Mange tårer, mye angst og frustrasjon. Senga ble fristedet og fengslet. Gjemt under dyna. Livredd for å gå ut. Livredd for å ikke komme meg ut. Heldigvis hadde jeg gode støttespillere; mamma, pappa og barnefaren. De sto på for å hjelpe meg. Tilslutt fikk jeg hjelp av en psykiater. En godt voksen og rundt herremann. Han hadde både barn og barnebarn. Vi møttes ukentlig fram til fødselen. Han hjalp meg ut av senga. Han ga meg troen på at dette skulle jeg klare.
På grunn av opplevelsen rundt min første fødsel kom det denne gangen en liten keiser. Og jeg fikk spinalhodepine. Spinalhodepine + angst = helvete! Vi ble på føden i to uker. Da vi kom hjem fikk vi besøk av psykiatrisk sykepleier daglig. Det hjalp meg igjennom dagene. Snart hadde jeg kommet meg såpass på beina at jeg gikk til samtale en dag i uka. Dagene ble normalisert. Eldstemann gikk over til halvplass på barnehagen slik at han kunne være hjemme sammen den lille keiseren og meg.
Som en tilførsel til statistikken valgte barnefaren og jeg å gå fra hverandre. Da hoppet jeg på berg- og dalbanen. Vi ble enige om delt daglig omsorg for de to uskyldige små. Jeg fikk meg nattevaktstilling slik at jeg skulle klare å forsørge barna og meg. Mamma passet barna når jeg jobbet på natta, og jeg sov mens de var på skolen og i barnehagen. På mine barnefriuker jobbet jeg mye, døgnet rundt. Søvnbehovet ble mindre og mindre, aktivitetsnivået vokste i hurtig tempo. Da jeg hadde barna var de og jobben hovedfokuset. På barnefriukene ble partyfaktoren stadig høyere. Den ene uka besto av barn ? jobb ? barn ? jobb, den andre party ? jobb ? party ? jobb.
Livet ble hardt. Jeg ville være på topp hele tida - døgnet rundt. Skiftningene i stemningsleiet ble større og større. Jeg skjønte at ting ikke var som det skulle. Jeg trengte hjelp! Jeg oppsøkte fastlegen min. Ba om hjelp. Jeg fikk beskjed om å ta meg sammen. Jeg gråt. Gråt. Gråt. Jeg klarte ikke å gå på jobb. De ukene jeg hadde ungene brukte jeg all min energi på dem. Barnefriukene gikk med til angst, depresjon og høy partyfaktor for å skjule dette. Fastlegen ble igjen oppsøkt. Jeg tryglet på mine knær om å bli henvist til utredning hos psykolog. Jeg utrykte bekymring for at jeg ikke klarte å ta vare på barna mine dersom det fortsatte slik. Legen fortalte da at han hadde opplysningsplikt til barnevernet. Hvis det var det som skulle til for å få hjelp så ta kontakt med dem, var mitt svar på det.
Jeg skiftet fastlege og ble umiddelbart henvist til utredning hos psykolog.
Jeg var 25 år - muligens yngre - og jeg fikk diagnosen bipolar lidelse. Bipolar lidelse som i manisk depressiv. GAL. GAL. GAL. Det var som å få et slag i trynet. JEG VAR GAL. GAL. GAL. GAL.
De kommende årene ble fylt med feilmedisinering, feilmedisinering, feilmedisinering. Behandlere kom og gikk. Og mamma og pappa, de var der alltid! De sto til disposisjon 24/7. Kom når jeg ringte, tørket tårer når jeg gråt. Tok imot skyllebøttene når jeg var sint. Hentet barna, tok vare på barna. I perioder lot jeg barna bare bo hos sin far.
Oppi alt dette gikk jeg fra å være sykmeldt til å gå over på rehabilitering, for så å ende opp på yrkesrettet attføring. Jeg skulle få meg ei utdanning. Gå på skole. Møte nye mennesker. Herregud, møte nye mennesker! Angst. Partyfaktoren tar seg opp igjen, noe som førte til mer angst. Livet ble en spiral ? rundt og rundt og rundt og rundt. Jeg klarer å stable meg såpass på beina at jeg ble en god mor igjen. Barna var alltid hovedprioriteringa. De betydde alt for meg.
?Sola skinner og jeg er så glad, det er fordi jeg treffer deg i dag.?
Drømmemannen dukker plutselig opp på en fest. Og han ville bli bedre kjent med meg. Med meg? Er jeg verdt å bli bedre kjent med? Jeg som ikke hadde kontroll på livet mitt. Alt var bare kaos. Og på toppen av det hele var jeg gal. GAL. Jeg hadde et papir på at jeg var G. A. L. Hva skulle jeg gjøre? Spille med åpne kort eller holde de godt inntil brystet? Jeg kalkulerte med at han alt hadde fått med seg en del rykter om meg ? partypartyrykter ? så jeg åpnet døra på gløtt.
Det er mulig at mr. Dreamy har gått gjennom strømmen av rykter med både skylapper og hørselsvern, for han stilte med blanke ark og fargestifter. Han ville vi skulle fylle arkene sammen. Jeg valgte sterke tydelige farger - farger som ikke kunne overses. Og han fullførte med border og smilefjes. Så tegnet han hjerte! Hjerte til meg! Da tegnet også jeg et hjerte, som berørte hans J
?Og det var kjærlighet, ja det var kjærlighet og minner som aldri vil dø, en sol som farga himmelen rød ? idyll.?
Det tar seks år fra jeg får diagnosen til behandlingstilbudet blir optimalt. Gjennombruddet kommer som følge av et frivillig opphold ved St. Olavs Hospital. Bipolarteamet ved sykehuset ble koblet inn samt at jeg daglig hadde samtaler med psykolog. Bipolarteamet kom fram til riktig medisinering, psykologen hjalp til med å rydde opp i tanker og følelser. Og resultatene kom raskt. Som peler på en snor faller brikkene på plass. Fra ruinene stiger et håp. Troen på et bedre liv vokser fram.
I dag er jeg i remisjon. Det vil si at jeg har blitt helt symptomfri ? helt bra!
Åpenhet rundt sykdommen er min klamp om foten. Jeg er livredd fordommene som kommer fram i media hver bidige dag. Min store angst er å bli dømt på bakgrunn av diagnose og ikke som person. Jeg har erfart flere ganger at enkeltpersoner utnytter min bipolare lidelse for å oppnå noe, stille seg selv i et bedre lys. Jeg har opplevd at mine meninger og synspunkter i viktige saker ikke har blitt tatt i betraktning da jeg ikke er ?vel bevart.? Jeg har overhørt venner av mine barn snakket sammen om hvor farlig jeg er ?for det har mamma og pappa sagt.?
For en tid tilbake ringte en mor til meg for å gi uttrykk for sin bekymring. Hun hadde hørt noen rykter om at jeg hadde en bipolar lidelse. Hun var meget bekymret for barna sine som tilbringer mye tid hjemme hos meg. Hun informerte om at hun jobbet med slike som meg, så hun visste hvor farlige folk med bipolar lidelse er. Det er personer som henne jeg er livredd. Personer som bruker sin (mangel på) kunnskap til å spre frykt?
