Mamma vs. stemor
De fleste av oss kjenner til eventyret om Hans og Grete. Der får vi innblikk i hvordan stemora manipulerer barnas far til å kvitte seg med dem. Uten far eller mor møter søskenparet mye motgang. Heldigvis har de hverandre. Situasjonen for Hans og Grete når nye høyder når en voksen kvinne tar dem til seg og utnytter dem på det groveste. Som de fleste eventyr ender også dette godt. Barna blir gjenforent med sin far. Det hører også med til historien at stemora er ute av bildet.
Temaet stemødre finner vi i flere eventyr. Både Snehvit og Askepott har stemødre som gjør livet vanskelig for dem. Disse eventyrene er fortalt i generasjoner. Både bestemor på 80 og minstemann på 6 kan gjengi hovedinnholdet i eventyrene. I flere hundre år har vi påvirket våre barns syn på stemødre - onde stemødre. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kommer på et eneste eventyr som handler om en god og snill stemor...
Hvordan er det å være stemor?
Som mamma ønsker jeg å være den nærmeste omsorgspersonen for mine barn til enhver tid. Mine egoistiske følelser sier meg at jeg - og bare jeg - vet hva som er best for barna mine! Heldigvis er jeg et fornuftig og oppegående menneske som vet at realiteten er en annen. Mine barns far er - på lik linje med meg - fornuftig og oppegående. Han jobber også hardt for at barna våre skal få en optimal oppvekst forholdene tatt i betraktning. Vi er ikke enige i alt som omhandler barna, men vi støtter hverandre!
Så var det stemora - den onde stemora til barna mine. Hun som kom og tok farens oppmerksomhet bort fra dem.
Heldigvis er den onde stemora til mine barn ei herlig kvinne - ikke det minste ond. Og det er jeg overlykkelig for! Det hadde strengt tatt ikke trengt og vært slik. Jeg kunne sett på henne som en stor kunkurrent til meg selv og startet en svertekampanje. Barna mine hadde da blitt min viktigste i krigen mot henne. Jeg kunne knust henne og sørget for at hennes ekteskap med mine barns far ble lagt i ruiner. Jeg ville bygd opp et raseri av sjalusi, frykt og hat.
Og jeg hadde ikke vært i stand til å se mine barns behov oppi dette...
Elisabeth
16.jun.2011 kl.20:34
Kom tilfeldig over dette innlegget, og bare måtte kommentere.
Takk og pris for at det finnes sånne som deg:-)
Jeg er stemor til 3 herlige gutter som jeg føler jeg vil gjøre alt for. Vi har barna annenhver helg og i ferier, og da gjør barnas far og jeg alt for at de skal ha det bra.
Så har vi min manns eks-kone. Jeg gikk inn i dette forholdet med åpne øyne når det gjelder både barna og deres mor. Hovedpoenget for meg er at vi skal samarbeide for barnas skyld. Men sånn som situasjonen er nå, er samarbeidet fraværende. Hun og min mann har vært skilt i 10 år, og hun har alltid vært vanskelig, det sier alle som kjenner henne. Hun gir meg skyld for alt som har skjedd, det blir jeg oppriktig lei meg for. Det var så ille en periode mellom de to at jeg sa det måtte inn en tredje part for å megle. Min mann avtalte tid på familievernkontoret hvor de var to ganger. Der ble det skrevet kontrakt på alt av ferier og slike ting, men dette går hun tilbake på hele tida. Hun sier hun allikevel bestemmer det meste. Hun og jeg avtalte treff, men hun dukket ikke opp, og skyldte på at jeg ikke ville møte henne. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Hun har ved et par anledninger ringt og kjeftet på meg for ting hun burde ta opp med sin eks-mann, men hun mener jeg må snakke til han for henne. Jeg har valgt å ikke snakke med henne på 8 mnd, da jeg føler det er det beste for alle.
Jeg har et supert forhold til barna, det er det viktigste for meg nå. Hva mener du jeg bør gjøre, skal jeg prøve å samarbeide flere ganger, eller holde meg helt unna?
Håper på svar:-)
klovnens datter
08.jul.2011 kl.16:14
Det er alltid tragisk når barna blir brukt i konflikten mellom foreldrene, og det er vondt å sitte maktesløs på sidelinja. Vi steforeldre er jo i utgangspunktet en ekstra ressurs i barnas hverdag og oppvekst, men - desverre - faller ikke alltid dette i god jord.
Du er priviligert som har beholdt et godt forhold til barna. Nå vet jeg ikke hvor gamle barna er, men siden det er 10 år siden din mann skilte seg fra barnas mor antar jeg at de er tenåringer.
Her hos oss er situasjonen fullstendig låst. Vi fikk tilbud om funksjonell familieterapi gjennom barnevernet, men mor avslo tilbudet.
Konflikten nådde nye høyder. Til slutt følte mannen min at han hadde kun to valg: Ta saken til retten eller gi opp kampen. Med tanke på at vi alle bor i samme nabolag valgte han det siste alternativet. Han står nå mer eller mindre på sidelinja i hverdagen til barna, men han ser, og skolen forteller at barna er mer tilfredse nå. Han har det vondt, enkelte dager er uutholdelige, men han er trygg på at han tok det riktige valget. Selv om han ser barna sjelden bruker han aktivt mobilen til å fortelle dem hvor høyt han elsker dem.
Selv er jeg blitt satt i kategorien ikke-eksisterende. Ett av barna benytter hver en anledning til å fortelle sin far at dersom han "kvitter" seg med meg kommer han til å tilbringe mye tid sammen med ham. Og han tilfører at "mamma er enig med meg." Desverre vet vi at dette er riktig. Heldigvis ser det andre barnet konflikten litt mer nyansert, og forteller at hele situasjonen er veldig vanskelig. Vi har heldigvis et slikt forhold at vi vet at vi har hverandre, og han vet at jeg alltid er tilgjenngelig.
Som du ser er det umulig å gi råd i slike situasjoner. Hensynet til barna må alltid komme først, og i noen tilfeller betyr det å trekke seg litt ut av situasjonen. Hadde jeg vært deg ville jeg undersøkt litt angående funksjonell familieterapi. Snakk med familievernkontoret, helsestasjonen eller barnevernet for å høre om dette er et slik tilbud der dere bor. Jeg vet at hvert fylke skal ha et slikt tilbud, men manglende ressuser gjør at det kan være vanskelig å få plass på et slikt tilbud.
Lykke til videre :0)